Aftenposten Innsikt også en flopp?

Jeg har et langvarig kjærlighetsforhold til aktualitetsmagasiner bak meg, som strekker seg tilbake til midten av 1970-tallet, da jeg selv var et ubeskrevet medieblad på skarve 13. Det gikk mest i norske Farmand, amerikanske TIME magazine, Newsweek, US News & World Report, LIFE (for fotojournalistiske svermerier), britiske NOW! (som jeg tror ikke fins lenger), New Statesman og, etter hvert som jeg behersket tysk godt nok, Der Spiegel (så får man mene hva man vil om 13-åringer som bruker alle lommepengene på slikt). Da er det kanskje ikke så underlig at jeg var yr av forventning da Avishuset Dagbladets John Arne Markusen senhøstes 2005 proklamerte at de gikk svanger med et norsk aktualitetsmagasin.

Men Ny Tid kom dem i forkjøpet, ved å la seg selge til Damm, som sporenstreks konverterte den gamle (og forhenværende) SV-avisen til aktualitetsmagasin (opprinnelig publisert i Depesjer 28.01.2006). Jeg tegnet sporenstreks prøveabonnement på begge, fra meg av fryd over at lille Norge endelig skulle få en smak av aktualitetsjournalistikk etter internasjonal standard – på norsk! Men Adam forble ikke lenge i paradis – eller for å si det på en annen måte: Det ble med prøveabonnementene.

Den sure svie

Siden har det gått omtrent som forventet (opprinnelig publisert i Depesjer 16.03.2006). Den 21. september 2006 ble det kjent at Dagbladets MEMO ble nedlagt med øyeblikkelig virkning, kort tid etter at den litt i overkant eplekjekke redaktøren, Kristine Moody (opprinnelig publisert i Depesjer 25.03.2006), hadde takket av.

I 2007 ble det klart at Ny Tid måtte gå til drastiske nedskjæringer, bare for i neste momang å la seg selge – igjen – til Vårt Land-husets Mentor Medier og Magne Lerø, som alt hadde Le Monde Diplomatique og Ukeavisen Ledelse i porteføljen (for å nevne noen). Magasinets posisjon var på dette tidspunkt betydelig svekket, og ikke vet jeg hvordan den skal kunne styrkes med Lerø ved roret. Fra et bedriftsøkonomisk ståsted betraktet, var kanskje ikke trekket så dumt likevel, med Mentor Mediers satsing på stordriftsfordeler, i form av en “kryssmedial” redaksjon. Journalistisk henger imidlertid ikke prinsippet på greip.

Noen lærer aldri?

Det er i dette magasinlandskapet Aftenposten ved forrige månedskifte lanserte sitt Aftenposten Innsikt, som

“[…] skal by på det beste og mest interessante fra Aftenpostens publikasjoner – i kombinasjon med utvalgte artikler fra anerkjente utenlandske innsiktsmedier og nye, spennende gjesteskribenter. Vesentlig og tidløst innhold skal formidles i et kompakt, månedlig magasin. Innhold fra et bredt utvalg av kilder skal gi ulike innfallsporter og ny kunnskap innenfor politikk, samfunn, klima og miljø, vitenskap, forskning, teknologi og kultur. Magasinet skal ha et sterkt internasjonalt fokus.”

Klok av skade ble det ikke tegnet abonnement denne gangen, ikke så mye som et prøveabonnement engang, men jeg kjøpte mai-nummeret i løssalg, og må vedgå at skuffelsen igjen ble stor da jeg erfarte at norsk presse heller ikke denne gang maktet å leve opp til mine forventninger til et aktualitetsmagasin etter internasjonal standard. Ikke for det: Jeg hadde stor glede av Ulf Udnæs’ innsiktsfulle Kosovo-kommentar og Kjell Dragnes’ om Dmitrij Medvedev og, vel, sant å si en rekke andre artikler, men det blir for skrantent. Magasinet bærer altfor sterkt preg av at minst brorparten av artiklene er resirkulert fra utenlandsk presse. De av oss som leser annet enn norske medier, får gamle saker gulpet opp på ny, for den nette sum av 49 norske penger per nummer.

Jeg syns ikke det holder, jeg, Aftenposten. På Aftenposten Innsikts hjemmesider heter det videre:

“Gjennom en visuelt innbydende form skal Aftenposten Innsikt både gi et effektivt overblikk og større dypdykk enn det en hektisk mediehverdag tillater. En månedlig utgivelsesfrekvens skal gi rom for større fordypning og mer tid til lesingen.”

Nåja… Så fryktelig visuelt innbydende var det virkelig ikke. Og så er det ikke fritt for at man stusser over at magasinet har adoptert den røde TIME magazine-rammen på forsiden, om enn i brunt, fra hvem også den supertynne artikkelinnrammingen er “lånt”. Og forsideheaderen? Nei, nei, nei…

Jeg er redd Aftenposten med dette kommer til torget med vognen full av varer, bare for å oppdage at Ny Tid alt står der og markedsfører det samme. Hva MEMO og Ny Tid betreffer, blir det litt for billig å slå seg på brystet med et I hate to say I told you so, men jeg tror det er på sin plass å gjenta advarselen fra tidlig 2006.

Nå kan man kanskje forledes til å tro at jeg mener alt er bare sorgen hos Tanta i Biskop Gunnerus’ gate. Det er det jo ikke. Om litt skal jeg fortelle hvorfor, men det blir i neste bolk.

NB! Pergament.no er for tiden under konstruksjon, men arbeidet er stilt i bero i påvente av at en rekke presserende oppdrag ferdigstilles. Vi håper det forklarer det halvferdige inntrykket – og takker for at du viser oss slik overbærenhet.

NB! Pergament.no er for tiden under konstruksjon, men arbeidet er stilt i bero i påvente av at en rekke presserende oppdrag ferdigstilles. Vi håper det forklarer det halvferdige inntrykket – og takker for at du viser oss slik overbærenhet.

Please note: Pergament.no is currently under construction, but the progress has been suspended due to pressing assignments. We hope this explains the unfinished impression and would like to extend our sincerest gratitude for your patience and understanding.

• Bookmark on Delicious
• Digg this post
• Anbefal på Facebook
• Buzz it up
• Share on Linkedin
• share via Reddit
• Share with Stumblers
• Share on technorati
• Tumblr it
• Tweet about it
• Abonner på kommentarer til denne posten
• Fortell en venn
• Skriv ut